Kan evolusjon og kristendom forenes?

Innledning

Kan evolusjonsteori og kristendom forenes? En del ateister (gudsfornektere) vil svare avkreftende på dette spørsmålet. Resonnementet går da omtrent som følger:

 

Resonnement A:

Premiss 1. Evolusjonsteori og gudstro er gjensidig utelukkende størrelser.

Premiss 2. Evolusjon er en vitenskapelig etablert sannhet.

Konklusjon: Gudstro er dermed utelukket som irrelevant og irrasjonelt.

 

Kanskje litt overraskende nok finnes det også kristne som aksepterer det første premisset i dette resonnementet. Men da må naturligvis det andre premisset endres. Da går resonnementet slik:

 

Resonnement B:

Premiss 1: Evolusjonsteori og gudstro er gjensidig utelukkende størrelser.

Premiss 2: Evolusjon er ikke bevist.

Konklusjon: Dermed er gudstro et gyldig alternativ.

 

Noen kristne vil naturligvis forfølge dette sporet litt lenger, og si:

 

Resonnement C:

Premiss 1: Biologisk variasjon er et resultat av enten guddommelig design eller evolusjon.

Premiss 2: Biologisk variasjon er ikke et resultat av evolusjon.

Konklusjon: Biologisk variasjon er et resultat av guddommelig design.

 

Felles for alle disse resonnementene er følgende: Gudstroens, og det guddommelige designets, gyldighet blir avgjort av evolusjonsteoriens vitenskapelige sannhet. For å bruke pokerspråket: Kristne går ”all-in” på spørsmålet om evolusjonsteorien er sann. Er den det, er det ”game over” for gudstro. Er derimot evolusjonsteorien ikke sann, har man sannsynligvis vunnet hele potten. Noen kristne vil altså si ”ja” og ”amen” til alt dette. Andre kjenner seg derimot ubekvemme: Er det virkelig slik at den kristne tros gyldighet i så sterk grad er avhengig av hvilke innsikter biologien kommer fram til? Sagt med andre ord: Dersom det forholder seg slik som beskrevet i resonnement A, B og C, vil kristne umiddelbart komme i en klemme mellom deres tro, som de formodentlig vil erkjenne som sann, og den evolusjonsbiologiske vitenskap. Et valg foretas.

 

Men blir virkelig kristne stilt på et slikt valg – enten forkastelse av evolusjonsteori eller forkastelse av sin kristne tro? I denne artikkelen skal det argumenteres mot dette standpunktet. Uavhengig av hva man konkret mener om evolusjonsteoriens sannhet og gyldighet, vil det argumenteres for at teorien faktisk er kompatibel med kristen tro, inkludert skapelsesberetningen i 1 Mos 1-2. Et relevant spørsmål er imidlertid om evolusjonsteorien er kompatibel med alle sider av en klassisk, bibelsk tro. Reformulert: Innebærer en kristen akseptasjon av evolusjonsteorien[1] at visse bibelteologiske lærepunkt må revideres eller endog forkastes? De teologiske lærepunkt jeg først og fremst vil rette fokus mot i den sammenheng, er: Den opprinnelige ”godheten” i skaperverket, Guds ledelse og opprettholdelse av sitt skaperverk, i tillegg til syndefallet og dets konsekvenser.[2]

 

Definisjonen av evolusjon[3]

Det er nødvendig å gi en innledende definisjon av begrepet ”evolusjon”, slik at man har det klart for seg hva man snakker om. Evolusjon kan defineres som utvikling i en populasjon (”befolkning”) innenfor en art. De individer i populasjonen med mest gunstige egenskaper i møte med det miljøet de lever i, vil ha størst sjanse for overlevelse og produksjon av avkom. Det vil dermed si størst sjanse for å videreføre sitt genmateriale. Motsatt vil de individer med mindre gunstige egenskaper ha mindre sjanse for overlevelse og overføring av sitt genmateriale. Dermed vil det skje en gradvis utvikling av populasjonen som helhet. Denne prosessen, som kan observeres ”her og nå”, omtales som naturlig seleksjon (jfr. uttrykket ”survival of the fittest”).

 

For at naturlig seleksjon skal finne sted, må det selvsagt finnes mange individer med ulikt arvemateriale, der noen har mer ”tilpasset” og gunstig arvemateriale enn andre. Denne variasjonen i arvemateriale oppstår i følge biologer blant annet ved mer eller mindre vilkårlige mutasjoner i gener. Innenfor moderne, vitenskapelig evolusjonsbiologi vil man gjerne mene at alle arter – det være seg dyr, planter eller mennesker – har et felles opphav som de alle har utviklet seg fra. Tanken er at denne utviklingen av kompleksitet har skjedd utelukkende ved naturlige prosesser, dvs. fysiske lover og de nevnte evolusjonære mekanismer. Den ”vei” evolusjon har gått omtales gjerne som fylogeni. Man vil for eksempel sette opp et tre med ulike grener, der nåværende organismer er å finne på enden av grenene. 

 

Innenfor evolusjonsbiologen finnes det, som i nær sagt all annen vitenskap, uenighet om detaljer og teorier. For eksempel er det debatt om utviklingen best forstås med gradvise endringer (”gradualism”) eller med rykk og større endringer (”punctuated equilibrium”). Men man er enige om dens grunnleggende trekk: Den biologiske variasjon skal hovedsakelig tilskrives naturlig seleksjon. 

 

Som man vet, sier ikke Bibelen stort om denne type evolusjonsutvikling – eller gjør den kanskje likevel det? I det følgende skal vi se nærmere på Bibelens grunnleggende skapelsesberetning og se hvordan denne kommer overens med evolusjon slik den her er definert.

 

Skapelsesberetningen og evolusjon

Skapelsesberetningen finner vi i 1 Mosebok, kapittel 1-2. Hvordan skal denne forstås?[4] Ikke som en detaljert, naturvitenskapelig beretning om hvordan skapelsen har skjedd. Dette hindrer ikke at man både teologisk og naturvitenskaplig kan argumentere godt for at den i de større linjer gir et sant og troverdig bilde av skapelsen av universet. Men skapelsesberetningen er i første rekke av religiøs art. Med det menes: Dens formål er først og fremst å fortelle oss at det er Gud som har skapt universet, naturen og mennesket. Og videre: At han har gjort dette med bestemte formål. Disse grunnsannhetene kan ikke oppgis i den kristne tro.

 

Skapelsesberetningen vil således gi svar på: ”Hvorfra kommer universet?” og ”Med hvilken hensikt er det skapt?” Dette er spørsmål som naturvitenskapen i sitt vesen ikke kan svare på. Der er spørsmålet i stedet: ”Hvordan henger alt dette sammen?” Og for å svare på dette, leter man etter årsakssammenhenger, naturlover, mekanismer osv. Den grunnleggende konklusjonen blir derfor at skapelsesberetningen og naturvitenskapen har to ulike siktemål som ikke står i strid med hverandre, men derimot utfyller og kompletterer hverandre.

 

Man kan derfor si: Naturvitenskapen forteller oss hvordan planter, dyr og mennesker har kommet til (evolusjon). Bibelen forteller oss hvem som står bak det hele (Gud), og hvorfor det er skapt (Gud ville det). Noen kristne vil imidlertid kanskje ha innvendinger på dette punktet. Sier ikke skapelsesberetningen også noe om ’hvordan’ – nemlig at Gud skapte direkte, ved sitt Ord? Til dette kan man svare: Skapelsesberetningen sier også ”Jorden skal la grønne vekster gro fram…” (1 Mos 1,11) og ”Jorden skal la alle slags levende skapninger gå fram…” (1 Mos 1,24). Så fortsetter det i neste setning: ”Gud skapte alle slags ville dyr og alle slags fe…”

 

Med andre ord: Her er ingen motsetning mellom at jorden bringer fram planter og dyr – og at Gud gjør det ved sitt Ord. Uavhengig av om man nevner de ”mellomårsaker” Gud bruker (altså jorden), blir poenget det samme: Gud er skaperen. Det samme finner vi igjen ved skapelsen av mennesket: I 1 Mos 1,27 leser vi at ”Gud skapte mennesket i sitt bilde”. 1 Mos 2,7 sier derimot: ”Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.” Igjen: ”Gud skapte” blir sidestilt med ” Gud formet av jord”. For så vidt kan det også understrekes at skapelsesberetningen i 1 Mos 1, med sin oppdeling av skapelsen i ulike akter, nettopp taler om en utvikling i hvordan ting er kommet til.

 

Guds ledelse av evolusjonsprosessen

En annen sak er selvsagt hvordan – eventuelt om – denne Guds skapelse og opprettholdelse kan registreres av naturvitenskapen. Rent konkret: Når det gjelder evolusjon, hvordan skal man tenke seg at Gud har ledet denne prosessen slik at skapelsen har skjedd slik som han vil, etter hans formål? Som jeg var inne på, har en rekke vitenskapsfolk i de siste år presentert standpunkt som går i retning av at evolusjonsteorien faktisk ikke er kompatibel med gudstro, men i stedet kun kan innpasses et rent materialistisk livssyn. Evolusjonsbiologen Richard Dawkins, for eksempel, omtaler evolusjonsprosessen som blind og formålsløs.[5] Dermed er designhypotesen tilbakevist, mener han, og dermed også troen på allmektig og styrende Gud. Som blant andre teologen Alister Mcgrath har påpekt[6], har imidlertid ikke Dawkins tilbakevist Guds eksistens, uansett hvor mye han selv tror det – det eneste han muligens har tilbakevist er designargument a lá William Paley.[7]

 

Men spørsmålet blir likevel stående: Hvordan skal man fastholde Guds formål med, og design av, sitt skaperverk dersom man aksepterer evolusjon som ovenfor definert? Peter van Inwagen har i en interessant artikkel kalt ”The compatibility of darwinism and design”[8] drøftet nettopp denne problemstillingen. Han understreker at en evolusjonsforståelse som innebærer en radikal tilfeldighet knyttet til utfallet av evolusjonsprosessen, ikke er forenlig med kristen skapertro.[9] De fleste kristne, undertegnede inkludert, vil samstemme i dette. Spørsmålet blir likevel hva man konkret mener med det ”formål” Gud har med skapelsen, og videre hvilke konkrete resonnment man bruker for å understøtte at evolusjonsprosessen virkelig har et slikt formål.

 

I en interessant undersøkelse av ulike kristne forståelser av Guds konkrete skaperrolle i evolusjonsutviklingen[10], har Ted Peters og Martinez Hewlett pekt på det som kanskje er kjernen i problemet: På den ene siden vil mange mene at Gud på sett og vis har ”tillatt skaperverket frihet”, at Gud har ”trekt seg tilbake” etc. Man kan for eksempel si, som mange gjør, at evolusjon er Guds måte å skape på, som en andrehåndsprosess. Men på den andre siden er man ikke villig til å slippe den oppfatning at Gud virkelig har hatt en aktiv skaperrolle.

 

Peters og Hewlett oppsummerer: ”…we see the schizoid combination of divine self-withdrawal to permit natural self-organization combined with the claims that this is the manner by which God continually creates the world. It is schizoid because, on the one hand, God is passive while the world creates itself; and, on the other hand this is a God of theism who they claim actively engages the world through creation and providence.”[11]

 

I den sammenheng kan det være interessant å nevne fysiker og teolog Robert Russells interessante og konstruktive forslag til å løse denne tilsynelatende floken. Han vil fastholde at Gud er kilde for, og opprettholder av, Universet. Russell vil også tillegge Gud en aktiv rolle i evolusjonshistorien. Det som i så måte gjør Russells forslag så interessant, er at er konkret i sin forståelse av hvordan Gud gjør dette. Russell forsvarer ontologisk indeterminisme på kvantenivå, et standpunkt som springer ut av Heisenbergs usikkerhetsprinsipp; det er umulig å måle nøyaktig en partikkels bevegelsesmengde og posisjon på samme tid. Men dermed har naturen åpnet for et område der Gud kan lede sin skapning uten å bryte naturlover. Følgende sitat er opplysende:

 

”…we can view nature theologically as genuinely open to God’s participation in the bringing to actuality of each state of nature in time. Where science employs quantum mechanics and philosophy points to ontological indeterminism, faith sees God acting with nature to create the future. This is neither a disruption of the natural process nor a violation of the laws of physics. Instead, it is God fulfilling what nature offers…specifically in all events, moment by moment.”[12] Russells forslag er som nevnt interessant, selv om det også kan rettes kritiske spørsmål til det. Det kan ellers være grunn til å understreke at det nettopp ikke er mer enn et forslag, og som sådan også et forslag som vanskelig kan etterprøves.  

 

Er det da mulig å si noe definitivt om Guds skaperrolle i sammenheng med evolusjonen? Det som er sikkert, er at et slikt svar ikke kan nøye seg utelukkende med å tale om Guds skapergjerning som skapelsen i begynnelsen, av intet – ”creatio ex nihilo”. Man må også gi rom for Guds fortsatte skapelse, opprettholdelse og ledelse av skaperverket, Guds ”creatio continua”. Dette er en lære man finner gjengitt mange ganger i Skriftens vitnesbyrd, jfr. for eksempel Sal 104; Matt 6,26 og 30; Kol 1,17; Hebr 1,3).

 

Dermed må man som kristen ta avstand fra deismen, dvs. den oppfatning at Gud så å si har trekt opp urverket, og deretter forlatt scenen og overlatt urverket til seg selv. Sagt med andre ord: Gud har satt i gang Big Bang og naturlovene, og deretter latt skaperverket ”utfolde seg selv” utelukkende ved hjelp naturlover og evolusjonære mekanismer.en forståelse. Like fullt er det nødvendig å skille klart mellom Skaper og skapning. Gud kan ikke – ut fra en bibelsk forståelse – bli sett utelukkende som en kraft som virker i og med skaperverket i den evolusjonære prosessen.

 

Som vi har sett bl. a. i 1 Mos 1, er det troens grunnholdning at det er Gud som er opphavet til skaperverket, og at han leder det og holder det oppe, med bestemte formål. Nøyaktig hvordan han gjør dette, er imidlertid et annet spørsmål som det kanskje ikke er nødvendig for troen å ha et presist svar på. Noe av floken kan kanskje løses ved å benytte skjelningen mellom primære og sekundære kausalårsaker. Naturvitenskapen, evolusjonsbiologien inkludert, undersøker årsaker og virkninger innenfor naturen. Fra et kristent synspunkt kan disse forstås som Guds sekundære skaperhandlinger. De primære skaperhandlinger, derimot, vil prinsipielt sett være usynlige for naturvitenskapen,[13] og kan dermed behandles som en legitim del av den teologiske refleksjon om Guds ledelse og opprettholdelse av sitt skaperverk.

 

Det kan ellers i denne sammenheng være relevant å knytte et lite apropos til denne debatten. Dawkins kan, som nevnt, ha rett i at evolusjonsteori er med på å underminere grunnlaget for Paley’ske designargument. Spørsmålet er imidlertid om et slikt designargument er et sunt og bibelsk grunnlag å bygge sin tro på. I Bibelen er troen først og fremst knyttet til evangeliet om Kristus og hans død for oss (1 Kor 15, 1-2; Rom 10,17; Ef 1,13; Joh 6,68-69). Skapelsesargumenter blir visselig også brukt – mest tydelig i Rom 1,19-20; Apg 14,15-17; Apg 17,25-29 – men disse gir ingen sikker og frelsesnyttig kunnskap om Gud. Man kan således si at universet først blir virkelig rett forstått som skaperverk i og med kunnskapen om Gud i den spesielle åpenbaringen, jfr. f. eks. Sal 19; Matt 6;26 og 30.

 

Hvordan skal man sammenholde evolusjon med godheten i skapelsen?

Skapelsesberetningen i 1 Mos 1 oppsummeres slik: ”Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.” Etter syndefallet, opprøret mot Gud, skjedde det imidlertid noe grunnleggende med det forholdet mennesket har til naturen. Dette kommer tydeligst fram i 1 Mos 3,17-18, domsordet til Adam: ”Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torn og tistel skal den bære, og du skal ete av markens vekster.” Denne dommen over naturen er det sannsynligvis Paulus alluderer til i Rom 8, 20, når han sier: ”Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik.” (8,20).[14]

 

[Kommer tilbake med mer her etter hvert].

 

Hva med den menneskelige død?

Noen lesere vil legge merke til at jeg til nå har styrt unna et viktig teologisk ”problem” i forholdet mellom evolusjonsteori og kristendom, nemlig syndefallet. 1 Mos 3 forteller at Adam og Eva handlet mot Guds vilje ved å bryte hans bud. Dermed kom synden og døden inn i verden, sier Paulus (Rom 5,12). Hvordan skal nå dette forenes med evolusjonsteorien? Her finnes flere mulige svar, og jeg er personlig noe usikker på hvilke svar man bør velge. Det følgende kan derfor karakteriseres som noen ”løse” refleksjoner fra min side, og ikke mer enn det.

 

Etter en kristen, evolusjonsaksepterende forståelse er det nærliggende å forstå Adam og Eva som de første utviklede individer med mulighet for et personlig, bedende forhold til Gud.[15] Kunne så Adam og Eva dø? Ja, kanskje man kan tenke seg at Paulus’ ord om døden i forbindelse med syndefallet ikke dreier seg om at Adam og Eva var udødelige i seg selv, men heller om at de etter syndefallet ikke lenger fikk tilgang til livets tre (Se 1 Mos 3,24).

 

Videre er det blitt foreslått at Guds skapelsesmetode – skapelse ved evolusjon innebærende kamp, destruksjon og død – var nødvendig. Det vil si at skapelsen av mennesket, homo sapiens, nødvendigvis måtte innebære naturkatastrofer som springer ut av de fysiske lover, overvinnelse av organismer for at andre skal overleve og utvikle seg etc. Umiddelbart synes dette vanskelig å forene med det faktum at Guds skapelse i utgangspunktet var ”god”, slik 1 Mosebok. Spørsmålet er imidlertid hvordan man skal forstå ”god”. Sikter det til frihet fra lidelse? Moralsk perfeksjon? Eller heller til at skaperverket kan tjene et godt formål etter Guds vilje? Sistnevnte ligger nærmest: Godheten i skaperverket innebærer at det framstår slik Gud ønsker det, følger Guds plan og hensikt.[16] En slik forståelse av skaperverket trenger ikke stå i strid med det faktum at Gud en gang i framtiden skal gjenopprette og nyskape skaperverket uten synd, smerte, død (Jes 65,17-25; Rom 8,19-22; Åp 21,1-6).

 

Når og hvor skjedde syndefallet?

Ett spørsmål melder seg uvegerlig: Fantes Edens hage – der Adam og Eva altså ikke kunne dø på grunn av livets tre – på et geografisk bestemt sted i Midtøsten på et bestemt tidspunkt? Det er godt mulig resonnere slik. Men selvsagt finnes det også teologer som ikke vil tolke teksten rent historisk-realistisk. Én av disse er filosofen og teologen Keith Ward. Han mener syndefallsfortellingen skal forstås symbolsk, om den første menneskegruppens opprør mot Gud. Når Paulus da sier at synden kom inn i verden ved fallet, sikter dette til den endring i adferdsmønster og arvemateriale som dette opprøret medførte: ”What some Christians call ’original sin’ can be seen, from an evolutionary perspective, as the decision by groups of early humans or even prehominids to realize their genetically inherent tendencies toward lust and aggression, at the expense of similarly inherent tendencies toward kinship bonding and altruism. Over generations, those destructive tendencies have ‘switched on’ the relevant genetic mechanisms, until it has now become ‘human nature’ to be selfish and aggressive.”[17]

 

Denne relativt “verdslige” forståelse av syndefallet er interessant. Det kunne imidlertid være interessant å spørre Keith Ward om hvordan han tenker seg gjenfødelsen og gjenopprettelsen som skjer med den troende, ved Den hellige ånd (jfr. Rom 8, Gal 5). Skjer det da også en endring av genetiske mekanismer? Professor Tore Wigen målbærer en annen forståelse av 1 Mos 3, en forståelse som ligger nærmere klassisk teologi.[18] Han forstår syndefallet som en slags ”underhendelse”. Det vil si at Adam og Eva så å si ble rykket ut av den naturlige verden, inn i Guds nærvær, og der fikk særskilte opplevelser med Gud. Disse opplevelsene fikk da grunnleggende konsekvenser – ikke minst det tapte forholdet til Gud og den syndige naturen – for alle etterkommere etter Adam og Eva. Selv om synden med dens konsekvenser er noe vi i dag kan registrere, er et historisk syndefall da noe man som kristen tror først og fremst fordi Guds ord forteller om det.

 

Avslutning

Det har blitt sett nærmere på noen problemstillinger knyttet til forholdet mellom kristendom og moderne evolusjonsteori. Vi har sett at skapelsesberetningen i 1. Mosebok relativt greit lar seg forene med moderne evolusjonsteori. Videre har vi sett på noen perspektiver på hvordan Gud kan ha frambragt skaperverket med et formål. Dernest er det sett på hvordan kristne teologiske lærepunkter om synd og død kan bli forstått i samklang med evolusjonsteori.

 

Kilder

– Davies, Paul 1999 The fifth miracle: The search for the origin and meaning of life London: Simon&Schuster.

– Dawkins, Richard 2006 The blind watchmaker London: Penguin.

– Dembski, William (red.) og Michael Ruse (red.) Debating Design. From Darwin to DNA. Cambridge: Cambridge University Press.

– Haught, John F. “Darwin, Design and Divine Providence” i Dembski 2004.

– Inwagen, Peter van 2003 “The compatibility of darwinism and design” i Manson 2003.

– Jenson, Robert 1999 Systematic Theology, volume 2. The Works of God Oxford: Oxford University Press.

– Johnson, Phillip 1993 Darwin on trial Inter-varsity Press.

– Manson, Neil 2003 God and Design London: Routledge.

– Mcgrath, Alister 2004 Dawkins’ God Blackwell Publishing.

– Michelsen, Leif M. 1989 1. Mosebok. Bibelverket Oslo: Lunde.

– Moo, Douglas J. 1996 The Epistle to the Romans. The New International Commentary on the New Testament Grand Rapids: Eerdmans Publishing Company.

– Morris, Simon Conway “The paradoxes of evolution: inevitable humans in a lonely universe” i Manson 2003.

– Murphey, Nancey ”Science, Divine Action, and the Intelligent Design Movement” i Stewart 2007.

– Osberg, Sigurd 1983 Synden og døden. En undersøkelse av tanken om døden som straff med utgangspunkt i Rom 5,12f. Oslo: Det teologiske fakultet.

– Peacocke, Arthur 2001 Paths from science to God Oxford: Oneworld.

– Peters, Ted og Martinez Hewlett 2003 Evolution from Creation to New Creation. Conflict, Conversation and Convergence Nashville: Abingdon Press.

– Ridley, Mark 2007 Evolution Blackwell Publishing.

– Ruse, Michael ”Modern biologists and the argument from design” i Manson 2003.

– Ruse, Michael 2004 Can a Darwinian be a Christian? The relationship between science and religion Cambridge: Cambridge University Press.

– Seierstad Ivar P. 1946 Skapelsesberetningen og naturvitenskapen Oslo: Lutherstiftelsen

– Stewart, Robert (red.) 2007 Intelligent Design Minneapolis: Fortress Press.

– Ward, Keith 2008 The big questions in science and religion Pennsylvania: Templeton foundation press.

– Wigen, Tore 1993 Religionsfilosofi Oslo: Luther.



[1] Foreningen av evolusjonsteori og kristen skapertanke omtales gjerne som teistisk evolusjon. I denne artikkelen er det teistisk evolusjon som er i fokus, og jeg unnlater dermed å nevne såkalt kreasjonisme, der man grovt sagt enten vil mene at Gud har skapt alle biologiske arter på én gang, eller eventuelt at Gud har grepet direkte inn og skapt dem på ulike tidspunkter. Det sistnevnte syn omtales gjerne som progressiv kreasjonisme, og kan forenes med hovedtankene innenfor Intelligent Design-bevegelsen. Visse utgaver av progressiv kreasjonisme, for eksempel der man begrenser Guds direkte inngripen til for eksempel skapelsen av liv og/eller skapelsen av de første mennesker, vil som kategori gli over i teistisk evolusjon. Om kreasjonisme, se særlig Numbers 2007. Ellers: John Polkinghorne har med rette uttrykt sin misnøye over at begrepet kreasjonisme utelukkende er tilknyttet de kristne som avviser evolusjon. Naturligvis er også de som står for teistisk evolusjon kreasjonister i ordets rette forstand – også de vil, som vi skal se, fastholde at Gud har skapt universet, verden og de ulike arter.

[2] Her kunne selvsagt en rekke andre problemstillinger blitt behandlet, for eksempel: Hvordan skal man forene evolusjonsteorien med oppfatningen om at mennesket har en sjel? Er et ”millarder-av-år” tidsperspektiv forenlig med kristen virkelighetsforståelse? etc. Personlig viser jeg gjerne til Johnson 1993, der en rekke kritiske argumenter blir framført mot evolusjonsteorien slik jeg nedenfor definerer den.  

[3] For en grunnleggende og oppdatert innføring i moderne evolusjonsteori, se Ridley 2003. En kort og grei definisjon gir Michael Ruse i artikkelen ”Evolution” i van Huyssteen 2003.

[4] Til det følgende, se særlig Seierstad 1946:37-55, som fremdeles kan leses med stort utbytte.

[5] Jfr. Dawkins 2006.

[6] Se Mcgrath 2004.

[7] Paley har nærmest til det kjedsommelige blitt kritisert for sin naturlige teologi, der han blant annet sammenlignet menneskekroppen med en klokke. Hans innledningsargument går som følger: Dersom man finner en klokke på bakken, er det ikke da naturlig, på grunn av klokkens kompleksitet, å slutte at det må finnes en urmaker? Like ens kan man, ved å undersøke for eksempel øyet, slutte at det finnes en designer. Paleys designargumenter har fått en solid renessanse i Intelligent Design-bevegelsen.

[8] van Inwagen 2003.

[9] van Inwagen 2003:358-359. Et viktig spørsmål blir da om det på en overbevisende måte kan argumenteres for at evolusjonsprosessen grunnleggende sett er tilfeldig. Sett for eksempel at det tenkes at en allmektig og god Gud ville skapt rasjonelle vesener. En ateist kan da innvende at eksistensen av rasjonelle vesener er utfall av rent tilfeldige prosesser. Teisten kan da svare tilbake ved å si at det – ved en hypotese om at Gud eksisterer – er langt mer sannsynlig at slike rasjonelle vesener eksisterer enn at de ikke gjør det. Men ved en hypotese om at Gud ikke eksisterer, er det da formodentlig ikke sannsynlig at rasjonelle vesener eksisterer. Eksistensen av rasjonelle vesener understøtter dermed hypotesen om Guds eksistens.

[10] Peters 2003:115-158.

[11] Se Peters 2003:155-157.

[12] Sitert i Peters 2003:152. Russells forslag blir presentert og anbefalt bl. a. i Murphey 2007.

[13] Men dermed – vil noen innvende – åpner man jo døren for progressiv kreasjonisme, intelligent design etc.? Svar: Ja, prinsipielt sett. Spørsmålet er imidlertid hvilken interesse man skal ha, fra et teistisk synspunkt i – på prinsipielt grunnlag – å utelukke Guds primære handlinger i evolusjonshistorien. Et annet og omstridt spørsmål er selvsagt om det, ved bruk av vitenskapelige metoder, vil være mulig å ”spore” konsekvensene av disse Guds primærhandlinger, jfr. Intelligent Design-bevegelsens fokus på irredusibel kompleksitet (Behe) og spesifisert kompleksitet (Dembski).

[14] Se kommentar til Rom 8,20 i Moo 1996:516.

[15] Se til dette: Jenson 1999:58-61.

[16] En grei eksegese av skapelsesberetningen gir Michelsen 1989.

[17] Ward 2008:81.

[18] Wigen 1993:312-313.

Stikkord: , , , ,

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s


%d bloggarar likar dette: